Mitt største mareritt på barneskolen

Slå opp i side 86 i Naturfagsboka sier han høyt til alle i klassen. Faen tenker jeg. Høytopplesning. Jeg hater å lese høyt foran klassen.  “Maryam du kan starte å lese.”

Dette var det verste jeg viste om da jeg gikk på skolen. Da jeg var liten husker jeg at jeg alltid gråt hver gang vi hadde leselekser. Jeg hatet virkelig å lese. Jeg skalv hver gang jeg prøvde å lese noe høyt, det var så skummelt. Jeg leste utrolig sakte og jeg klarte ikke å skille mellom b og d.

I 6. klasse hadde vi lesetest på skolen, alle elevene var samlet i auditoriet. Jeg klarte ikke å lese noe, jeg var mer opptatt av alle andre rundt meg og hvor kjapt de leste. Vilde, hun som leste en hel Harry Potter bok på kun en dag. Morten, han som leste over 200 ord i minuttet. Så var det Joakim, han som leste kun 37 ord i minuttet. 37. Jeg husker det tallet så godt. Jeg turte aldri å si det til noen. Det var så flaut. Jeg følte meg så dum.

Joakim Kleven

Jeg slår opp i side 86 i Naturfagsboka og hører at Maryam begynner å lese høyt. Jeg går i 8. klasse. Læreren min var vanskelig mot meg og jeg ble ikke noe mindre vanskelig tilbake mot han. Jeg likte ikke denne læreren og han likte ikke meg heller.

Jeg hører en etter en i klassen lese høyt, jeg får ikke med meg noe av hva de andre leser. Jeg er mer opptatt av å lese neste avsnitt inni meg i tilfelle det blir min tur. Jeg kom alltid bare halvveis i det avsnittet jeg leste før noen andre startet å lese et nytt et. Jeg kjenner jeg skjelver fordi jeg syntes det er så vanskelig å lese dette stoffet. Det er så mange vanskelig ord… Jeg er midt i det ene avsnittet før jeg hører læreren min si “Skal du lese noe du da Joakim?”

Hjertet mitt banker lynraskt. Jeg har så lyst til å si at jeg ikke vil lese høyt, men jeg tør ikke. Jeg tenker bare på hva han har sagt til oss tidligere. At hvis du ikke er aktiv med i timene hans så får du dårligere karakter. Jeg skulle bevise for ham at jeg kunne være med i timen. Han skulle ikke vinne over meg.

Jeg startet å lese. Klassen var helt stille. De tre første ordene klarte jeg å lese uten å stamme, og jeg klarer nesten å lese hele setningen feilfritt. Men så kom den andre, deretter den tredje og så den fjerde setningen. Det gikk saktere og saktere. Jeg følte over hele kroppen min at klassen syntes synd på meg. Jeg begynte å lese ordene veldig sakte, ord som var så lange, ord jeg aldri hadde hørt før. Selvfølgelig fikk jeg det vanskeligste avsnittet. Stemmen min småskalv, men heldigvis var det kun tre setninger igjen å lese.

Jeg er midt i setningen før jeg blir avbrutt. “Du kan stoppe nå” sier læreren. “Carl-Cristoffer fortsett der Joakim slapp.” Jeg ble helt slått ut, hvordan kunne han gjøre noe sånt. Jeg var ikke engang ferdig. Jeg fikk så vondt i halsen for jeg prøvde så hardt å ikke gråte. Høytopplesning fortsetter, jeg krymper lengre og lengre nedover i stolen. Jeg har bare lyst til å storme ut av klasserommet, lyst til å hylgrine. Jeg følte meg så liten og jeg var så utrolig skuffet. Jeg fikk ikke engang muligheten til å lese ferdig. Det hjelper ikke at han som leser nå leser feilfritt, helt rolig og uten å stamme. Jeg ser bort på læreren min, med blanke øyne. Han ser tilbake på meg, han gir meg et stygt lurt smil tilbake. Jeg kjenner en dråpe renne ned på kinnet mitt. Han snur seg og later som ingenting.

Joakim Kleven

Jeg glemmer aldri denne hendelsen. Jeg glemmer aldri den følelsen av å være så nervøs hver gang det var høyt opplesning i klassen. Jeg glemmer aldri de kveldene jeg lå i armkroken til Mamma og gråt da jeg hadde leselekser hjemme. Hadde det ikke vært for Mamma og Pappa så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Mamma hjalp meg alltid med leksene, oppmuntret meg med ord-leker, kjøpte lydbøker og dataspill for barn med lesevansker.

Jeg glemmer aldri konferansetimen i 7. klasse. Jeg fikk høre i tjuefem minutter hvor dårlig jeg var i engelsk og norsk. Jeg var blant de svakeste i klassen. Jeg svarte nesten alltid feil. Det fikk jeg høre flere ganger av læreren. Rett før konferansetimen var over fikk jeg høre i en liten bisetning at jeg var flink i matta da. Jeg var faktisk en av de beste på hele trinnet. Da Mamma fikk høre det ble hun ildsint på læreren min. Hvordan kan du sitte her, hele konferansetimen og bryte ned sønnen min. Si at han er så dårlig, men nesten glemme å si at han er den flinkeste i matte. Bruk heller mer tid på å oppmuntre elevene dine, ikke bryt de ned. Mamma tok hånden min og stormet ut av klasserommet.

Det å føle at man er dårligst i klassen, at man er dum eller ikke god nok når man går på barneskolen er ikke gøy. Hvem er der egentlig for deg? Jeg har heldigvis en sterk familie hjemme som alltid har vært der for meg. Hjulpet, støttet og oppmuntret meg. Men hva om man ikke har det? Hva om man er helt alene og ingen i klassen ser deg?

Jeg har heldigvis også hatt gode lærere. Som Ragnhild Pettersen. Jeg har så stor respekt for lærere at du aner ikke. Respekt for GODE lærere. Det er viktig. Det er de som ser deg og det er de som skal passe på deg når du går på skolen. De som ser deg for hvem du er, ikke karakteren du får. Takk til dere og takk til Mamma og Pappa.

Joakim Kleven

39 Comments

    Kjente meg igjen her jeg Joakim, og du er ikke alene om å ha følt det slik!

    Huff, dette var både vidt og godt å lese, Joakim. Jeg blir trist på dine, mine og mange andres vegne av slike lærere som naturfagslæreren din. Ikke minst blir jeg trist og lei meg med tanke på mine fremtidige barn. Hvilke lærere ender de opp med? Jeg krysser fingrene og alt jeg har for at de får gode, omtenksomme og flinke lærere.

    Samtidig får jeg et smil om munnen når du forteller om de gode foreldrene dine som var der. Oppmuntret. Heiet på deg og stilte krav du var for ung til å stille selv. Slike foreldre digger jeg. De som tar tak. De som står frem og sier “hei! Det er barnet mitt det gjelder, ta deg sammen!”. Selv slet jeg forferdelig med løkkeskrift. Jeg fikk ikke bokstavene like fine som på malen. Etter mange timers øving, gråting og slit dro mamma på skolen og forlangte at jeg slapp. “Det kommer etterhvert” sa mamma. Jeg var så lettet, det var så godt å slippe den teite løkkeskriften. Jeg liker sånne foreldre som du og jeg er så heldige å ha.

    Ha en fin dag :)

    Tror jeg har fortrengt at jeg hadde det akkurat sånn på skolen selv da jeg var yngre. Etter jeg leste innlegget ditt kjente jeg meg sånn igjen at jeg fikk klump i halsen.

    <3

    Godt å vite at du har så gode foreldre! Jeg har vært igjennom det samme selv, og det er så vondt å tenke på andre barn som er på skolen og rett og slett blir tvunget til noe de ikke føler seg komfortable med.

    Linda Johansen

    Dette innlegget gjorde meg virkelig rørt.

      Oddveig Engvig

      Meg også!

    Kjente meg veldig godt igjen her, jeg hatet og lese på skolen! Det du delte med oss her, er som et tilbake blikk til barneskolen i norsk timene. Det å prøve og forberede seg til det avsnittet du skal lese, og når det blir din tur, så går alt galt og du må stoppe for det tar for lang tid, og læreren må rette opp de lange ordene for deg.
    Du er herlig Joakim! Stå på videre!<3

    Kjenner meg igjen..

    Går på ungdomsskolen nå å jeg føler meg akkurat slik. Hver gang man skal svare eller lese noe høyt er det som om jeg skal eksplodere av tårer. Jeg skjelver å det er det værste, eller omtrent det værste. Vi har presentasjoner som også, sorry for ordbruket, helt for jævlig. Må knipe hardt igjen for å ikke komme på gråten etter, i og etter. Det er så fælt

    kjenner meg igjen ja.

    jeg er nå 20, og slipper å lese høyt for andre. selvom jeg har blitt 20, tørr jeg ikke lese for andre.

    Jeg har alltid hvert sjenert, men det startet i tredje klasse, da vi hadde lesestund. Læreren ba alle lese, en etter en. Når min tur var kommet, leste jeg som jeg gjorde, trodde ikke jeg var dårlig. Når jeg var ferdig, sa læreren at de var skuffende, og dårlig lest. jeg var så fornøyd, så fornøy, men når hun sa det gikk alt i kjellern.

    eldre jeg ble, jo vanskeligere ble det å lese for andre. Gråt når jeg ble bedt om å lese høyt. så endre ut på gangen.

    hadde heldigvis noen snille lærere som viste godt hvordan jeg hadde det, og fant løsninger for meg :)

    men ja det er noe skikkelig drit

    bra skrevet! mange som ikke veit hvordan det føles.

    Kari Temte

    Takk for innlegget ditt som jeg leste via Aftenposten. Det gjorde meg både rørt og opprørt. Rørt over at du delte ordene og opprørt over hvordan dårlige lærere kan bidra til å bryte ned et barns selvbilde.

    Hei. Må dessverre si at jeg har hatt det som deg, jeg opplevde at elevene også tok bøkene mine for å lese høyt fra dem for å le over hvor dårlig jeg skrev. Alt hadde jeg fortrengt. Følelsen over å måtte gå gjennom hele klassen for å gå inn på rommet for ekstra undervisning. Følte at dumming stå skrevet i panna på meg. Flaks for meg, som for deg har jeg fantastiske foreldre og traff på noen fantastiske lærere. Men nå holder jeg på å utdanne meg til å bli lærer selv. Og jeg har bestemt meg for å gjøre alt jeg kan for å se alle elevene og møte dem der de er. Jeg skal vise dem at jeg bryr meg. Men takk for en ny påminnelse om hvor viktig det er.

    <3
    Først og fremst helt oppgitt over hvordan lærerne kan være med på å bryte ned barns selvbilde og den spesifikke lærerens oppførsel, men jeg er også så utrolig glad for at du delte denne erfaringen/opplevelsen. Du er fantastisk!

    I read you article with deep attention. Yes, in Norwegian. Sorry if I am not going to reply in norsk, but I will be very ashamed of all the errors I could do.
    I had the same experiences in school. I might actually say, if you allow me to do, even worse ones. Some teachers just don’t deserve to be in the classroom. With their ignorance they leave deep marks inside of you which you will never forget. What happened to me was that I was the “boxing bag” of my teacher, because she didn’t like my mum (I later realized that she was jealous). She did everything she could to make me feel stupid and inferior. But what is the lesson, overall? You grew up stronger, you grew up with a strong personality because you had you family nearby to support you. I wish you all the best! Hilser fra Tsjekkia

    Det er som og lese min egen historie. På 70 og 80 tallet fikk jeg høre på skolen at jeg var lat. Gjort til latter foran hele klassen av lærerne for de jeg klarte ikke lese. Skolen var et mareritt. Først som voksen fant man ut at jeg har dyseleksi. Glad det blir satt søkelys på dette for mange sliter. Vi hadde jo ikke data på den tiden heller.Det er ikke bra når lærerne gjør narr av elevene sine som sliter med lesing.

    Jeg ville bare si takk for at du delte dette! Jeg studerer for å bli lærer i Norsk 5-10 trinn og holder nå på med en forprøve om akkurat dette. Jeg kommer til å bruke deg som et eksempel i forprøven, for å så skrive om hva som kunne vært gjort annerledes og hvorfor ting kunne vært gjort annerledes. Selv om det ikke hjelper deg, skal jeg gjøre alt for å bli en av de lærerne du hadde satt pris på å ha. Og det er jo nettopp sånne som deg som er med på å bidra at slike lærere blir til :D

    Hilsen en fremtidig lærer

    Som du ser av kommentarene, Joakim, er du ikke den eneste som har opplevd dumme lærere… Selv hadde jeg en som snakket nedsettende til meg og de andre elevene på grunn av stedet vi bodde på. Han fikk raserianfall for den minste ting, og var sparsom med rosen. Seinere vet jeg at han har sagt rett ut til en elev med dysleksi, at eleven var DUM. Heldigvis ble han omsider fjernet fra skoleverket!
    Bra at du hadde kloke foreldre, og jeg ser at du er en klok unge mann, selv også! Tommel opp!

    Jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg husker jeg prøvde å regne meg frem til når det var min tur, så nilese på mitt avsnitt. Jeh husker det var totalt krise om jeg hadde regnet feil og fikk et annet avsnitt. Den digre, vonde klumpen i magen glemmer jeg aldri.

    Godt skrevet Joakim. Fin blogg, god helg

    Så utrolig flott skrevet, og ikke minst modig gjort ! Jeg er vernepleierstudent som nå er i praksis på skole. Jeg synes at det var veldig lærerrikt å lese det du skrev. For en fremtidig vernepleier som skal jobbe med mennesker med ulik utfordring, så skjønner jeg virkelig hvor viktig det er med empati, omsorg, og ikke minst tålmodighet for å hjelpe. Fortellingen din vil forhåpentligvis hjelpe fremtidige pedagoger til å forstå at for å hjelpe elever som strever med lese og skrivevansker for eksempel, så er det å avbryte en elev under lesing det siste man skal gjøre. Jeg synes du er tøff! Læreren din manglet tydeligvis empatiske og gode pedagogiske evner. Det er leit at du måtte gå igjennom noe slikt, jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det må være..

    jeg hadde samme prob. men jeg bare sa nei jeg leser ikke høyt så det ble mangen turer til rektor.. Etter noen år fikk jeg hjelp fra en pedagog men ikke før 9 kl jeg fikk vite at jeg hadde dysleksi og fikk hjelp.. I dag er det ikke noe prob. men på skolen ble jeg mobbet av både lærer og elever til et punkt der jeg ikke ville leve mer.. Så jeg vil du skal vite at du er ikke alene og jeg forstår deg veldig godt hvordan du har det, vi er mangen som har minner fra skolen og det er vondt ..

    Tusen takk for at du deler din historie med andre der ute..
    Kjenner meg veldig godt igjen I det du skriver om.
    Ble selv mobbet og trakassert av min klasseforstander I fra 7-9 klasse.på hver eneste konferansetime satt hun bare å prata negativt om meg..hvor svak jeg var I flere fag etc….sånt ødelegger selvtilliten til en unge.jeg ble generelt mobbet av andre på skolen å…det ble så mye at jeg vurderte selvmord I 8 klasse….for noen år siden fikk jeg diagnosen adhd…å da falt mange brikker på plass hvorfor jeg sleit som jeg gjorde på skolen med faga.masse Lykke til videre :)

    Meget godt skrevet.

    Åpenbart at du har mer å skrive om:)

    Kjør på!

    Åh Joakim <3 takk for att du finnes. Sitter med tårer i øynene og vet nøyaktig hvordan sånt er, har selv lese og skrive vansker og man gjør så godt man kan men når til og med læreren ikke har troa på deg og bare drar deg ned. Det er fryktelig slitsomt. Heldigvis hadde jeg og ei lærinde som var helt super og uten henne hadde jeg ikke klart grunnskolen.

    Jeg digger deg og din ærlighet Joakim. Du er utrolig morsom og flink på alt du gjør <3

    Dette innlegget var on point! Selv var jeg en av de som ikke hadde problemer med å lese, men jeg gjorde som deg, leste gjennom avsnittene i tilfelle det skulle bli min tur. Presset ved å føle at man må lese plettfritt fordi alle andre hører på deg gjør heller ikke situasjonen noe bedre. Jeg var jo helt svett etter jeg var ferdig med avsnittet mitt.

    Heldigvis er ikke alle lærere som naturfagslæreren din, og jeg har stort sett erfart at de i klassen min som synes det var vanskelig å lese fikk bruke den tiden de trengte og noen gode ord for innsatsen etterpå. For det er sånn det skal være.

    Så søt du var som liten :)

    Kenneth skomedal

    Jeg vil bare si takk

    Dette er litt interessant fordi du og jeg er helt motsatt av hverandre, jeg leste absolutt raskest i klassen, både i norsk og engelsk. Men mattematikk.. Det var angstfremkallende og årsaken til mye søvnløshet, jeg visste ikke hva det ville si å hate noe eller noen som helst før jeg fikk oppleve mattematikk og lærerne i faget.

    Gjennom hele ungdomsskolen trodde jeg at jeg var en komplett matematisk idiot, begrepet dyskalkuli (mattedysleksi) eksisterte ikke på den tiden. Værst var det med læreren, en mann som aldri skulle ha hatt lov til å sette sine ben i en skole. Han trakasserte både fysisk og verbalt og hadde et enormt uforutsigbart eksplosivt temperament. Senere fikk jeg vite at han hadde store psykiske problemer som administrasjonen visste om, men aldri gjorde noe med. De visste hvordan han var.. Mattetimene var et sant helvete og til slutt gav jeg totalt opp. Angsten som satte seg hver gang jeg fikk spørsmål, noe som ofte forekom, kan jeg enda drømme om.

    Mange år etter kunne jeg oppleve angstrelaterte episoder bare bussen kjørte forbi ungdomsskoler. Lærerne og de erfaringene fra grunnskolen, gjorde at jeg holdt meg borte fra skoleverket i 10 år etter fullført ungdomsskole. Det tok tid, mye tid, men med voksenopplæring og ett år med mattematikk 5 dager i uken, kom jeg meg endelig gjennom pensum for videregående. I dag har jeg en universitetsutdanning og merkeligste av alt er at jeg kunne faktisk kunne ha likt mattefaget.

    Innlegget ditt er viktig og dine/våre erfaringer er underkommunisert. Enkeltes lærere sadisme og psykiske overgrep, kommer aldri til overflaten. For en stund siden ble jeg spurt av en som, i sin tid, var ansvarlig i den kommunale administrasjonen. Hvorfor var det ingen som sa noe? Jeg måtte svare han; hvem hadde trodd på meg? Det var meg mot en av de lokale samfunnsstøttene.

    Kjenner meg godt igjen,grått meg igjennom alle år på skolen til videregående, der møtte jeg verdens beste lærer som har gjort til at jeg er fag lært nå og med en god utdanning, viktig med god støtte fra hjemme og en lærer som følger deg opp

    Hei Joakim :-) Tusen takk for at du deler din historie <3 Jeg har selv opplevd det å ha problemer med høytlesning, og det var en helt forferdelig opplevelse å vente på en time som man visste det mest sannsynlig skulle være høytlesning i, og jeg gruet meg lenge før timen. Kjente en grufølelse i magen, en kvalme og at jeg ikke pustet slik jeg skulle, og alt ble bare verre. Heldigvis var det ingen som ertet meg, lærerne var også snille, og jeg husker også at en av lærerne spurte om jeg ville lese, og jeg sa nei. Det var flaut å si nei, for jeg ville jo være like bra som de andre, men det var verre å lese enn å si nei. Jeg har aldri snakket med noen om problemet og opplevelsene mine. Dette er mange år siden, og det var ikke hjelp å få den gangen, så ingen gjorde noe. Følelsen av å holde det for meg selv har jeg hatt i alle år, for man var/er ikke vant med å snakke om slike problemer, det føltes som et tabulagt emne. Man tok ikke opp problemer da som man gjør nå. Så jeg er veldig takknemlig for at du tar opp det som hendte med deg, for det er til hjelp for utrolig mange. Bevisstheten om dette blir også bredere, og det må til for at andre skal forstå og at vi finner svar. <3-takk for at du er med og åpner menneskenes bevissthet og til utvikling rundt dette temaet <3

    Å dette var som jeg skulle sakt det selv. Vet akkurat hvordan det var å vente på sin tur. Jeg nektet og læreren straffet hele klassen. På hver prøve var jeg alltid syk. Jeg skrev av leksene til vennene mine. Svarte på ting i klassen, så ingen skulle merke at keg var “dum” eller den svakeste. Det var vannskelig med hjelp hjemme siden mamma også hadde samme problemet. Jeg var veldig sterk andre fag som gym,heimkunskap og håntverk. Men det var liksom ikke så viktig. Jeg fikk hjelp etterhvert av floke lærere, men det var egenklig forsent. Alle barn må få høte at de er flinke fordi de prøver og føle at de er bra nok. Jeg tror læreren jeg hadde på barneskolen er grunnen til at jeg i senere tid alderi har følt meg bra tok. Å jeg er lei av å overbevise at jeg er bra nok. Men i dag har jeg tre utdannelser og er 28 år. Jeg tenker og videreutdanning meg. Nå som jeg vet jeg kan bli hva jeg vil:) takk for fint innlegg. Håper dette kommer frem til lærere og skoler. God helg

    Mamma til O.

    Det verste er nesten ikke at du og andre unger opplever dette, men det faktum at slike lærere bare kan fortsette sin gjerning år etter år etter år etter år… INGEN kan fjerne dem.

    Pjokken vår ble grisemobbet av lærer de tre første årene på skolen. Han ble slengt rundt, dratt i armene, kjeftet opp og ned. Hun ringte meg fire ganger i uken og klaget på noe, men var null interessert i å finne årsaken til elendigheten. Hun kalte ham stygge ting og overså at alle ungene i klassen tok etter hennes behandling… mine små tips om hva som ville få ting bedre ble hånflirt av.

    Så vi flyttet. Han fikk en lærer som så at det dreier seg om et barn med høy intelligens og evner til realfag. Ungen fikk utfordringene han trengte og vips, alle problemer borte.

    Kjerringa sitter fortsatt trygt i jobben sin, og jeg vet om minst tre familier til som har flyttet på grunn av henne. Jada, kommune, PPT, barnevern har fått grundig beskjed. De kan intet gjøre. Hun er beskyttet bedre enn kronjuvelene i sin stilling så lenge ingen kan ta henne på fersken i å mishandle unger.

      Dette har likheter med vår historie. Men sannsynligvis finnes det flere av disse lærerne som er i stand til å ødelegge barn, men som får fortsette i jobben sin. Det er skremmende.

    Hei Joakim, det gjorde vondt å lese ditt inlegg og jeg håper virkelig det ikke har påvirket hvem du er i dag. Den ene avsnittet får meg til å lure; “Jeg ser bort på læreren min, med blanke øyne. Han ser tilbake på meg, han gir meg et stygt lurt smil tilbake. Jeg kjenner en dråpe renne ned på kinnet mitt. Han snur seg og later som ingenting.” Har du tenkt at du kunne feiltolket dette? Jeg sier ikke dette for å undergrave det du skriver, bare håper du kan ser at det kan tolkes på andre måter og. Muligens læreren smilte på deg for å prøve å oppmuntre deg litt, å si at det er ikke så viktig, men når han så at du gråt så ble han flau og så vekk. Kanskje han vist ikke hva han skulle gjøre foran hele klassen for å gjøre ting bedre for deg, kanskje derfor han så vekk; han så hvor vondt det gjorde for deg, men måtte holde masken for resten av klassen. Det flest lærere er idealister, de tenker oftest på barnets beste. Muligens han så hvordan du slet med å lese og følte for deg men vist ikke hvordan han skulle takler det. Håper du klarer å se hva jeg sier Joakim, kanskje det kan hjelper deg hvis du ser at læreren kanskje ikke mente noe vondt mot deg, kanskje han følte virkelig med deg men vist ikke hva han skulle gjøre. Helt klart på sikt så taklet han (og skolen) det helt feil, men utfra det du skriver så kan det tolkes at han bare vist ikke hva han skulle gjøre.

    Rørende innlegg. Vet om flere som har hatt det slik som deg, blant annet mg selv. Takket være gode lærere og foreldrene mine har jeg og klart meg bra.

    Skal faktisk bli lærer, har lyst til å være den gode læreren som ser og forstår mine framtidige elever.

    Her var det mye å kjenne seg igjen i. Jeg har vært heldig, da. Lærere som har støttet meg, i alle fall til en viss grad. Jeg har dysleksi og fant ikke ut av det før siste året på videregående. På barne og ungdomsskole har jeg sittet hele ettermiddagene og kveldene hver dag for å gjøre ferdig lekser som bare har skullet et par timer. Jeg har også vært kjempeheldig med en familie som har støttet meg, og lest høyt for meg, slik at min høytlesing ikke skulle bli like skummel. Men fortsatt, de tankene du beskriver mens de andre leste, de er bare så lett å kjenne seg igjen i. Og det å vite at om du sier at du ikke liker å lese høyt i klassen bare gir en gylden mulighet for lærerne å kjøre deg hardere for å gjøre deg vandt. Mitt “problem” var at jeg ville gjøre det så godt jeg kunne, så selv om ting tok all evighet, endte jeg opp med gode karakterer. Spesielt i realfag. På grunn av dette var det ingen lærere som “kunne” sende meg videre til PPT for undersøkelse om jeg hadde ADD eller dysleksi. Med årene jobbet jeg hardere og hardere og fikk dårligere og dårligere karakterer uten at lærere merket noe. Til slutt satt jeg meg ned med en av lærerne på videregående og hun så ingen problemer i å sende meg til PPT, om det ville gi forklaringer om ikke annet. Jeg fikk time etter siste eksamener, og joda, dysleksi har jeg. Ikke rart jeg aldri ble ferdig i tide, leste spørsmål feil osv, spesielt i eksamenssituasjoner..

    Takk Joakim for at du deler. Jeg er lærer og jeg blir så lei meg når jeg hører at noen kan være slik mot barn. Jeg vet jeg ikke er perfekt, men det er så viktig for meg at mine elever er trygge i klasserommet. Det betyr ikke at de aldri blir utfordret. Mine elever trenger ikke å lese ukjent tekst dersom de ikke vil. De elevene som sliter med lesing har egne leseavtaler – de vet på forhånd hvilken del av leseleksa de skal lese høyt for klassen. Det gjør at de blir utfordret og oppmuntret, de får prøvd seg på noe som er vanskelig i trygge former. De vil som regel en eller annen gang måtte lese høyt for noen, så å bare la de “slippe” vil være å gjøre de en bjørnetjeneste. Min oppgave er å få dem til å klare det uten å bli dummet ut. Min oppgave er å få trygge elever. Og jeg håper det er et mål for alle mine kollagaer også…

    Så utrolig fint av deg å dele dette. Det belyser ett veldig viktig tema, og dette kunne vært håndtert og fikset på så mange måter om lærerne tar seg tid og snakker med elevene om de merker noe kan være vanskelig.

    Jeg kan kjenne meg igjen i dette!! Bare at det gjaldt Engelsk for meg… Jeg har alltid vært UTROLIG dårlig i Engelsk uttale. På barneskolen kunne jeg skjønne hva det sto (i hvert fall hva det handlet om), og kunne skrive helt middels tekster (men med mye hjelp fra ordbok), men jeg greide ikke å lese det høyt eller snakke/svare spontant på noe. Siden jeg ikke gikk i den snilleste klassen heller og folk var fæle med å le og rette på folk, fikk jeg helt panikk av å måtte lese det. Etter at jeg, på barneskolen, startet å skulke deler av Engelsk timen ved å “gå på do” veldig lenge bare for å slippe unna å lese høyt, eller å komme med de rareste unnskyldninger for å komme for sent, lagde læreren min en avtale med meg. Jeg fikk lov til å velge meg ut et avsnitt jeg syns så okay ut og øve på å lese det høyt.

    Men, man har jo alltids vikarer, og det var jo ikke like lett da! Da ble det alltid ett problem, og jeg glemmer aldri den gangen jeg måtte sitte igjen etter skolen etter at jeg og en annen hadde gjort ett eller annet galt og fikk ikke gå før jeg sa stol på engelsk høyt og han måtte si ett annet ord. Det endte med at jeg holdt oss begge igjen veldig lenge for jeg tørte ikke uttale det.

    I første klasse på vgs hadde jeg en veldig grei engelsklærer som gjorde at jeg fikk lov til å filme meg selv fremføre engelsk presentasjoner, også vurderte hun meg ut i fra det og jeg slapp foran hele klassen. Det hjelper så utrolig med slike avtaler, man slipper så mye av den “angsten”, det stresset og å konstant grue seg så det går utover alt annet i livet.

    Det endte faktisk med at jeg spontant bestemte meg og bodde 1 år i England som utvekslingsstudent i 2 klasse på vgs, og folk som visste det og nåværende/og tidligere lærere var helt sjokkert over at jeg dro. Jeg som aldri sa noe høyt på engelsk, hadde skulket så og si alle engelsk OG engelsk fordypningstimene gjennom 3 år på ungdomskolen, ikke tørte å bestille ting på engelsk i syden og kjøpte alltid is på butikken i stede for å kjøpe de gode kule-isene eller softisene for da slapp jeg å snakke. Men jeg følte det var en fin mulighet til å presse seg selv litt og ikke ha muligheten til å støtte seg ved å snakke norsk for man vet den andre forstår norsk. Det var en fin opplevelse, og de var veldig greie og imponert over at jeg kunne et annet språk enn morsmål såpass godt! Det var de flinke på å si alle sammen. Unntatt en lærer selvfølgelig, han anerkjente nesten ikke at jeg var i timen, hoppet alltid over meg (selv når jeg rakk opp hånden) og kommentaren på alle innleveringene var “You did okay for a person not knowing any English)…..

    Jeg syns det er veldig viktig at elever får tilrettelagt, hjelp og blir “presset” på en fin måte til å gjøre sånne ting. At man kan lage spesielle avtaler med folk som sliter, og enten pakke det inne med å gi ett spesielt avsnitt til alle, eller ha det hemmelig. La eleven få slippe om det blir for ille i starten og heller jobbe med det hjemme, ha lesing i mindre grupper. Håper aldri mitt fremtidige barn kommer til å oppleve noe sånt som det her med høytlesning, eller noe annet. Det er ikke noe gøy, og man føler seg ganske mislykket. I hvert fall jeg!

    Ja, dette er dessverre like aktuelt i dag,som for 40 år siden! Læreren min trodde jeg var ordblind”, så jeg ble testet! Husker det som det var i går! Resten av klassen skulle se film, i nabo-rommet på skolen. Og jeg skulle bli “testet”av en mann jeg aldri hadde sett før. Tror ikke mine foreldre visste om det! Jeg var livredd,men etter å ha lest for denne ,mannen i to minutter,spurte han “navnet ditt,igjen”? Jeg sa navnet mitt og han ba meg vente litt. Så gikk han inn å hentet min lærer og sa; ikke press henne til å lese høyt noe mer!! Denne jenta leser som en “prest”!! Takk til denne “mannen”,han “leste”meg på to minutter!! -Vet ikke hva de lærerne, lærer om mennesket de skal lære bort til,under utdanning. Men den samme feilen ble gjort med min yngste sønn.. Men jeg er oppservang nå. De skal ikke føle seg som en lese-taper som meg. Heldigvis er jeg en mor som snakker og spør, rett fra hjertet. Kanskje litt ubehagelig for noen,men jeg sier ting på ærlig vis! Leser veldig bra fortsatt,men med briller :-) Noe til deg,Merethe som er lærer.Du behøver ikke å gi eleven de setningene de skal lese høyt på skolen, det er like stressende. Jeg fikk det, og kunne de på rams. Hjalp ikke det! Det er det å høre sin egen stemme,i klasserommet, som er det værste! Ta de med ut en og en på et lite rom,be de å lese noe de ikke nødvendigvis har øvet på. DA skjønner du om de kan lese eller ikke!! Ståttrer eleven da,snakk litt sammen og skap trygghet. Fortell dem om ting du ikke har vært og’på el. Gi dem lekse som er veldig lett,så skal du se at det går fremover!. Husk, det ikke er om å gjøre å lese fortest, men forstå det du leser!! Barn er lette å motivere, når du jobber på deres premisser. Jeg lærte min sønn å lese,ved å lese hele lese-leksa for han, og så leste han ett kapittel,som han valgte selv,tre ganger. Resultatet ble veldig bra:)) takk til Joackim ,som skrev om dette. “Tipper” han leser som en “prest”, han også i dag:-)

    Så godt å høre at dine foreldre har vært der for deg, blir alltid så glad når jeg hører det, at venner og andre, som deg og bekjente, har hatt gode foreldre under oppveksten. Foreldre som støtter og står opp for deg når du selv ikke kan eller orker.
    Jeg har opplevd nesten det samme som deg, både på barndom og ungdomsskolen. Men slet med noe helt annet siden jeg har adhd og er jente. Men hadde slemme, nedlatende lærere fra fjerde til tiende klasse, å på ungdomsskolen var det ikke en eneste god lærer.
    Det er så utrolig vondt å høre og oppleve at man aldri klarer noenting, selvom man har mange andre egenskaper, så blir man så nedbrutt at man ikke orker å prøve lenger.
    Det kan ødelegge alle positive tanker man har om fremtiden, at man aldri kommer til å klare noe som helst o.s.v, spesielt hvis ingen er der for deg, personer som styrker og oppmuntrer,
    slik som foreldrene dine.
    Og for en fin mamma du har :)
    Det er synd at barn må oppleve slik.
    Moren min klarte aldri å være tilstede for meg, hun slet så mye selv.
    Så jeg begynte å droppe skolen å havnet i ett miljø som ødela meg helt.
    Blir så trist når jeg ser det presset som er idag, og vite at det er så mange som sliter og som ikke får den støtten de trenger for å bli sterke i sinnet sitt.
    Enten blir man helt nedbrutt eller så vokser man på det og blir sterkere enn man kunne tro. Du har sikkert jobbet hardt for å ikke bli nedbrutt og det beundrer jeg deg for :)
    Stå på videre, og veldig fint av deg å dele slike historier som du har opplevd selv, andre kan vokse på det

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *