Første gang jeg kom ut av skapet… #JævlaHomo

Sommeren 2008, jeg var 15 år. Alle elevene, lærerne og foreldrene til 10 klassen var samlet i kantinen for vitnemålsutdeling. Denne dagen var min siste dag på Lambertseter skole. Jeg følte meg ikke noe trist, jeg var nok mest lettet. Endelig var jeg ferdig på denne skolen. Jeg sitter sammen med familien og besteveninnen min Sandra. På skrå sitter flere av guttene i klassen, noen med og noen uten foreldrene sine. Dette var guttene i klassen som aldri likte meg. De som pleide å kalle meg “Jævla Homo”.

Læreren roper at det var klart for “elevenes tale”. Jeg skulle holde tale til jentene i klassen og Siri til guttene. Før jeg reiser meg opp ser jeg han ene i gjengen som jeg var mest “redd” for snu seg og ser meg inn i øynene. Han så på meg og ga meg et sleipt smil. “Jeg er så mye kulere og bedre enn deg” smilet. Jeg turte såvidt å se han i øynene før jeg reiste meg opp og gikk sammen med Siri opp på scenen.

Nå var tiden nemlig inne, jeg skulle komme ut av skapet mitt for første gang. Jeg skulle tørre å si høyt at jeg er homofil.

“Det er ingen hemmelighet at jeg har tilbringt mye tid sammen med jentene i klassen. Jeg har fått så mange gode venninner som jeg vet jeg kommer til å ha livet ut. Dere pleier ofte å si at jeg er en av dere, en av jentene, men det tar jeg bare som et stort kompliment fordi dere sier det alltid på en så god og fin måte. Hvordan kan man ikke elske dere.” Foreldrene i kantinen smiler og jeg ser på Mamma og Pappa at de er rørt. Men hjertet mitt banker fort. Jeg retter blikket mot guttene, men jeg tør fortsatt ikke å se han skumleste i øynene.

“Men jeg klarer ikke å holde denne talen uten å nevne guttene i klassen. Dessverre har jeg aldri knyttet noe særlig bånd med dere. Jeg har ofte følt meg annerledes, at jeg aldri helt passet inn hos dere. Det finnes veldig mange snille gutter i klassen, men dessverre har jeg opplevd å bli mobbet av noen av dere. Jeg har ikke turt å si det høyt, men jeg er faktisk redd for noen av dere.” Det er helt stille i kantinen og det eneste jeg hører er min egen pust og puls.

“Dere har mobbet meg i flere år fordi jeg er annerledes, fordi jeg lekte med jentene i klassen og fordi jeg er feminin. Dere har brukt ord som homse og jævla homo og hver gang jeg hører disse ordene stikker det i mangen min. For det er ikke ordet “homse” som gjør så vondt, det er at dere sier det for å såre meg”. Stemmen min knekker sammen og jeg begynner å gråte.

“Dere har spurt meg høyt foran flere i klassen “Joakim, du er vel homse er du ikke?” og noen ganger også faktisk vært truende mot meg. Stilt meg til veggs og vært ubehagelig mot meg, for å prøve å bevise at dere er bedre og større enn meg. Jeg er lei av å vite om skoledagen min skal bli bra eller dårlig.”

“For jeg kunne bare ønske jeg ble akseptert. At dere ikke brukte tiden på å se ned på meg, men heller prøvde å bli kjent med meg. Som den personen jeg er, ikke han gutten i klassen alle tror er homo. For ja, jeg tror faktisk jeg er homofil, men jeg er og har alltid vært Joakim.”

Det er helt stille i kantina, jeg ser på han ene i gjengen med tårer i øynene, går av scenen og setter meg på plassen min.

Læreren roper at det er klart for “elevenes tale”. Mats og Siri skal holde tale. Han jeg var mest “redd” for snur seg og ser meg inn i øynene. Han så på meg og ga meg et sleipt smil. Jeg ser han såvidt i øynene tilbake. Jeg puster dypt ut og innser at jeg ikke holdt talen min likevel. Det var bare en tanke. Mats og Siri går opp på scenen og holder talen. Jeg satt igjen med verdens største klump i halsen.

Nesten ti år etter så tenker jeg fortsatt på dette, at jeg aldri turte å holde talen og se han inn i øynene. Issam heter han. Jeg vet ikke hvor mye tid jeg har sett for meg dette øyeblikket i hodet mitt, om og om igjen når jeg sitter på bussen. Hvor mye jeg angrer på at jeg ikke bare reiste meg opp og holdt den talen. Jeg har formulert den så mange ganger i hodet mitt at jeg nå kan den utenatt.

Kroppen min skjelver og jeg har faktisk sittet her og grått når jeg skrev dette innlegget. Dette har jeg aldri delt før og jeg kjenner så godt nå på følelsen jeg satt med i kantina den dagen. Jeg tenkte på dette i går, på hvordan jeg hadde det på ungdomsskolen, etter å ha lest Gisle sin “Jævla Homo” kronikk på NRK. At jeg lenge la lokk på følelsene mine og tenkt at de ikke var så ille… For det var vel ikke så ille å bli kalt jævla homse og å bli definert som homo hele tiden. For jeg hadde det jo også veldig bra, en fin barndom, en utrolig støttende familie og mange flotte venner. Så jeg har tenkt ofte at jeg kan liksom ikke føle disse tankene fordi “homofile har det jo så bra i Norge nå, det har jo blitt så mye bedre”. At hvis jeg forteller dette så fremstår jeg som svak og sytete. Men i går klarte jeg bare ikke å slutte å tenke på det, jeg var egentlig mest lei meg, men så takknemlig for at noen tørr å snakke om det temaet. Det som stakk var å høre at “Jævla Homo” er et av de mest brukte skjellsordene i skolegården. Fortsatt. I 2017.

Så jeg vil bare avslutte med å gi en stor takk til Gisle, det høres så klisje ut, men i går fikk jeg øynene opp og var for første gang på lenge ærlig med meg selv om noe jeg egentlig har slitt med lenge. Usikkerheten jeg hadde på ungdomsskolen og hvor vondt det var å høre ordene “Jævla Homo”. Jeg heier på deg og jeg gleder meg masse til serien som kommer til høsten. Vi trenger rollemodeller som deg.

I dag er forresten kvinnedagen. Takk til alle kvinnene jeg kjenner. Ikke en eneste kvinne har hatt noe som helst problem med at jeg er skeiv. Jeg digger dere alle sammen.

9 Comments

  1. Jeg digger deg!! <3

  2. Så flink du er, Joakim<3

  3. Emilie

    Kjempetøft av deg å skrive et slikt innlegg – det er det ikke alle som hadde turt. Og dersom det er slik du opplevde ungdomsskolen så er det veldig leit, det skal du selvfølgelig få lov til å føle og mene, men ville det ikke vært bedre for deg å heller heve deg over “de som mobbet deg”? Jeg reagerer veldig på hvordan du forteller “denne forferdelige historien og opplevelsen”, og hvor vondt du hadde det når du ble mobbet, men allikevel gjør du akkurat det samme i dette innlegget. Du legger ut navn og skole, og direkte henger noen ut på Internett. Det er heller absolutt ikke greit, burde ikke du lært fra det du opplevde på ungdomsskolen og skjønt at slik atferd og handlinger ikke er greit, og faktisk kun sårer den andre? Dette er 10 år siden, folk kan forandre seg. Hva ønsker du egentlig å oppnå med dette? Å få denne personen til å bli sett ned på av folk som ikke kjenner han? Det er helt greit å fortelle slike historier, men for Guds skyld; IKKE fest et navn og annen informasjon til historien som kan gjøre stor skade for en person, og det etter 10 år(!), hadde dette skjedd nylig ville det kanskje vært mer forståelse for det, men som sagt; folk kan forandre seg, og det du opplevde burde du heller tatt som lærdom. Bare noe å tenke over til neste gang.

  4. Emilie: Hvorfor skal de skyldige dekkes? Og tror du at en med nordafrikansk/arabisk bakgrunn plutselig har fått gode LGBT-holdninger etter ti år?

    Uansett, kanonsterkt innlegg. Jeg føler så med deg og skjønner godt at du ikke turte holde talen, og at du fortsatt reagerer i etterkant når du tenker tilbake på det. Jeg vet ikke hva vi kan gjøre med “jævla homo”-problematikken. Det er sant (så langt jeg opplever) at ingen kvinner virker å ha noen problemer med at man er homse. Det samme gjelder forsåvidt de fleste unge menn i dag, jeg har møtt… Men det er fortsatt en kraftig “diss”.

  5. Til Olav

    Haha Olav! Skal du virkelig dra inn fordommer i denne saken også? Det blir for dumt. Det er en helt annen diskusjon

  6. ChristerD

    For meg hensettes jeg til en underlig tidskapsel, Joakim, for der du stod i 2008 stod jeg i 1990… men jeg var ikke femten, jeg var atten. Vet ikke hvorfor jeg gråter så friskt igjen nå, egentlig – for jeg er redd jeg var heldigere med mine skoleavslutninger enn du med din.
    (Jeg holdt lag med jentene gjennom tolv års skolegang (hoppet paradis, og tau og strikk i frikvarterene, i alle fall ganske mange frikvarter ut ungdomsskolen, hvis ikke jeg da la bånd på meg, noe jeg også måtte.) Fotballspillet trengte jeg ikke en gang å late som jeg var skapt til, så i perioder gikk jeg heller for meg selv, og mange av de dagene skrev jeg lange formaninger i en bok jeg brukte til å skrive til meg selv – og der det stod side opp og side ned om at jeg måtte slutte med jenteleker, og ikke være så feminin og få mine egne relasjoner til guttene i klassen …)
    Men det var alltid jentene som gjengjeldte min kjærlighet og som ga meg et ekte samhold – så det sa seg selv at det var der jeg hørte til, hvis jeg ville være et helt menneske. (Hadde du ikke skrevet om dette i innlegget, hadde jeg ikke tenkt så klart om det nå… :)
    Jeg fikk i grunnen aksept for å være en av jentene, det var ingen som direkte «tok» meg på det. Men da det av og til vanket små stikk, rammet det det mest sårbare i meg, skammen over hvem jeg var. Og er.
    Skam går på en måte aldri helt vekk – selv om det som gir mest kjærlighet og samhold, har fått diktere livet mitt siden.
    I voksen alder har den erfaringen jeg har av å finne en måte å leve som et helt menneske, men med en sterk skamfølelse som avtar år for år, ikke fått mye av min oppmerksomhet. Og nettopp derfor blir jeg vel nå tatt på senga av innlegget ditt, som så fantastisk fint formidler disse følelsene. Tårene jeg gråter nå, er egentlig datert barndommen min.
    En annen viktig grunn for dem, er dette at det du har erfart og viser frem, det skjer fremdeles, som du skriver. Daglig. I denne byen hvor jeg også vokste opp. Jeg anser at jeg var heldig, som gikk på en stor skole med ni trinn midt i byen, og likevel fikk nok rom til å finne ut hvem jeg var. «En jævla homo», ja; MEN: ingen sa dét den gangen.
    Det store tabuet som omga homoseksualitet ga vel en form for skjerming mot slik mobbing, forstår jeg nå, tror jeg …
    Men at åpenheten som liksom gjelder i dag, kanskje også fører til at man blir mer og mindre utsatt, og også oftere eksponert for hatefulle ytringer – det sjokkerer og sårer.
    Det er vanskelig å se hvordan erfaringer fra din avslutning i 9. i 2008, og min ungdomsskoletid (som tok slutt tjue år tidligere), kan bli til nytte for andre.
    Jeg håper jo Jævla homo-prosjektet NRK drar i gang, får en effekt og synliggjør problemet, og at det på veien kan trigge flere innlegg av samme typen som ditt, som tok meg slik som jeg tror bare en enorm tidskapsel kunne gjort …

  7. Emilie

    Olav: de skyldige skal dekkes fordi folk kan forandre seg, som jeg poengterte flere ganger. Hva vet vel du om han har endret holdninger eller ikke? Og å forsvare en LGBT-sak, men smålig byr opp til rasismedebatt, det er helt greit? Og sist, men ikke(!) minst, Joakim Kleven burde spart seg for å navngi for å vise at han ikke synker like lavt (om ikke lavere nå) som disse på ungdomsskolen hans dessverre gjorde. Å forsvare at Joakim Kleven selv driver med uthenging på bloggen sin nå, er faktisk ikke noe å forsvare i det hele tatt, det burde du vite ettersom du “føler med” Joakim Kleven i en mobbesak. Og ett lite tips: du skriver at du ikke vet hva du skal gjøre med denne problematikken, hva med å starte med å være åpen for at mennesker kan forandre seg? Noen som kanskje var “imot”homofile for 10 år siden kan for all del ha endret holdninger og meninger.

  8. Caroline K

    Jeg blir så sint når jeg leser dette. Samtidig så trist og flau over hvordan verden er… Stå på! Jeg heier på deg<3

  9. Dette innlegget berørte meg personlig langt inni hjerterota. Takk for at du deler ❤️

Comments are closed.