Sirius “Save the moment”

Sirius Save The Moment Joakim Kleven

Jeg endte opp med å bruke flere timer i går på harddisken min, der fant jeg mye spennende! Som for eksempel denne musikkvideoen, jeg klippet “Save The Moment” av Sirius i januar 2012. Tenk at det er hele fire år siden jeg var med på å lage denne musikkvideoen, sjukt å tenke på.

Sirius Save The Moment Joakim Kleven

Jeg klippet musikkvideoen, var med på settet og filmet behind the scenes materialet. Dette gjorde jeg mens jeg jobbet på Snøball Film, så det var ofte jeg jobbet full arbeidsdag som lærling på Snøball først og deretter dro rett på en annen jobb til langt utpå kvelden/natta. Jeg elsket det jo, mer jobb = mer erfaring. Jeg skulle egentlig få 12 000 kroner for å klippe musikkvideoen og lage behind the scenes filmen, men regissøren som kaller seg Freddy Passion ga aldri penger til noen av oss som var med i produksjonen. Det har vist seg i ettertid at han har svindlet folk for flere hundretusener. Jaja, kjipt der og da- men som jeg sa, jeg fikk mer erfaring og jeg har heldigvis aldri opplevd noe slikt igjen. Sjekk Behind The Scenes filmen jeg lagde under:

 

Manchester 2015

En langhelg i Mai i fjor dro jeg på besøk til min gode venninne Nina som studerte i Manchester. Det var tredje gangen jeg kom på besøk, var der i 2012 og 13. Hva gikk oppholdet til? Shopping, vin, junk-food, lange samtaler og enda litt mer vin.

Joakim Kleven

Jeg har kjent Nina så lenge jeg kan huske, vi har gått på samme barneskole, ungdomsskole og videregående. Jeg ble godt kjent med de Nina bodde med på den tiden som var Maiken og Christina (og typen hennes Jordan). For noen fine skapninger! Savner de merker jeg når jeg ser på bildene.

Manchester Joakim Kleven

Jeg har så mange bilder, videoer, minner og opplevelser som jeg ikke har blogget om enda liggende på harddisken. Mye har skjedd både før og etter jeg startet bloggen i august. Så hvem vet hva neste blogginnlegg handler om?

IMG_7510 copy

Håper dere har hatt en god helg <3

 

2015: Året der alle fikk sin egen realityserie

2015. Det må være året der alle dagene dine ble dokumentert. Livet ditt besto av mobilbilder og hendelsene som ikke varte mer enn 10 sekunder. Livet ditt ble en MyStory. Den lå der i 24 timer og så lagde du en ny en…

På Mandag så jeg deg spise GoMorgen Yoghurt klokken halv seks på morningen. Tirsdag spiste du en banan og løp på tredemølla. Onsdag sprak du og kjøpte en sjokolade i kantina mens du leste for harde livet til eksamen. Torsdag hørte du på melankolsk musikk mens du skrev ned en fin quote på notatboka di. Fredag fikk du endelig levert oppgaven din og feiret med taco, rødvin og Nytt på Nytt. Lørdag dro du ut med vennene dine, dere shotta masse tequila, sang i taxien, danset på byen og spiste nattmat på mcern. Søndag fant du det perfekte lyset hjemme i stua, sminket deg en time og tok en selfie der det sto “Hangover”.

Så var det mandag igjen. Ny dag. Ny uke. Ny MyStory. Slik holdt du på. Hele året.

Marius, du veltrente, du som sto et kvarter forran speilet på Elixia og tok selfies. Karoline, du som satt i parken og filmet babyen din om og om igjen for å få han til å le. Cecilie, du som satt hele festen på mobilen din, du som filmet festen, så slettet det, så filmet du det om igjen, mens du lo og skreik i ti sekunder med alle venninnene dine. Dere så på snutten din femten ganger, valgte ut det fineste filteret og skrev den morsomste teksten på videoen. Jeg så deg.

Karl, du som åpnet snapchat hvert andre minutt for å se om gutten du likte så det fine bildet du sendte han. Andrea, du som lå i senga, som hadde fylle angst og så at venninnene dine filmet deg mens du lå å spøy på festen. Morten, du som satt alene på rommet ditt og så på alle disse MyStoryene, hver lørdagskveld. Du som aldri fikk være endel av dette. Jeg så deg ikke.

Du kjenner deg nok kanskje igjen. Vår generasjon har blitt sånn nå. Livet skjer igjennom mobilen og livet har blitt en egen reality serie. Du har kanskje den feteste MyStoryen, men har du det egentlig kult? Er du mer opptatt av å ha det gøy eller å la andre folk tro at du har det gøy? Slapper vi ikke av før vi har fått mange nok likes? Skaper det mer stress enn glede i hverdagen? Jeg skal ikke dømme noen. Jeg er sånn selv. Jeg har snapchat, jeg bruker det jevnlig. Jeg legger vel ut ting tre/fire ganger i uken. Jeg blogger og jeg har instagram. Jeg er akkurat som deg. Jeg vil bli sett, det vil vi alle.

Men i går bestemte jeg meg for å ikke åpne snapchatten min. Jeg skulle feste, på ekte. Jeg koste meg i godt selskap og jeg hadde det gøy. Når klokken hadde passert tolv var det flere som sto der med iPhonen sin enn med stjerneskudd i hånda. Blitzen var på og alle filmet hverandre rope “Godt Nyttår”. Jeg kom hjem rundt halv fire og la meg i sengen for å sove. Men før jeg skulle sove måtte jeg jo sjekke snapchat. Jeg hadde fått tretti snaps og hele MyStoryen min var full. Jeg lå der, full jeg også, jeg så på alle disse bildene og video snuttene folk hadde sendt. Det ene fyrverkeriet etter det andre. Jeg må ha brukt over en halvtime på dette.

Så våknet jeg i dag. Jeg lå i sengen og prøvde å tenke på alle disse snappene jeg fikk, alle disse MyStoryene jeg så på. Husker jeg noen av de? INGEN! Jeg husker faktisk ingen. Det var ikke fordi jeg var brisen, jeg lå lenge i senga og prøvde å tenke på hva jeg faktisk hadde sett på. Jeg har vel aldri husket en eneste snap før hvis jeg tenker meg om? Jeg husker vel aldri et eneste bilde jeg har liket på Instagram heller? Jeg glemmer kanskje fort? Men er det en ting jeg vet så er det at jeg har brukt utrolig mange timer på snapchat, instagram og facebook det siste året. Det er det første jeg sjekker når jeg står opp og det siste jeg sjekker når jeg legger meg.

Er det ikke trist å tenke på, enten du er den som dokumenterer alt eller den som ser på alt, hvor mye tid vi faktisk bruker på dette? Hver eneste dag? Har mobilen blitt en kroppsdel? Dette er ikke noe nytt det jeg skriver og det jeg skriver nå glemmer du sikkert om fem minutter. Men for meg var dette en wake-up call. Og passende nok skal dette være mitt nyttårsforsett. Jeg skal være på mobilen min kun noen få ganger om dagen. Jeg skal skru av alle notifications på mobilen, for de er jo egentlig ikke viktige. Og jeg skal se litt mer opp, ikke så mye ned på mobilen. Alt jeg ser på mobilen glemmer jeg jo uansett og likes betyr egentlig ingenting. Det blir teit å si at jeg skal slette alle appene mine og distansere meg helt bort fra alt. For det er sånn vi kommuniserer i dag og jeg syntes det er morsomt, alt med måte. Men jeg vil ha mer kontroll. For jeg vil stille deg et spørsmål før jeg avslutter dette veldig lange innlegget; er det du som styrer mobilen din, eller er det mobilen din som styrer deg? Tenk litt på den.

Passive, 2013 by Joey Klarenbeek

Godt Nyttår, legg vekk mobilen din nå.

 
 

Hvordan startet jeg å jobbe med film?

Ukas youtube-video fra meg og Sophie viser en superklein 15-åring som tenkte litt høyt om seg selv. Jeg har vist Sophie den kleineste videoen som finnes av meg, nemlig min versjon av Top Model Norway. Jeg kjenner jeg syntes det er vanskelig å trykke “publiser” fordi jeg syntes dette er så pinlig. MEN videoen er også ganske hilarious!

Det var jo slik jeg startet det hele, å jobbe med film. Nemlig å filme fra gutterommet mitt og lage masse forskjellige dramaserier og kortfilmer. Jeg elsket det og brukte hele barndommen min på å lage filmer. Jeg “tvang” alle vennene mine til å være med i filmene mine, jeg hadde som oftest hovedrollen og jeg lagde til og med mitt eget produksjonsselskap som jeg kalt Super Star Films. Jeg ler når jeg ser tilbake på filmene mine, det var så mye dårlig, men det er også utrolig gøy å se hvor alt startet. Jeg ble ikke “født” en flink regissør og klipper, det er noe som har kommet pga. mye jobb, hardt arbeid og masse erfaring. Det hele startet da jeg lånte kamera til pappa og filmet i uendelig mange timer på gutterommet mitt, tenk at film skulle bli min jobb? Noe jeg elsket og fortsatt elsker å jobbe med? Jeg er heldig jeg.

Super Star Films Joakim Kleven 15 år

Under kan dere se min “Portfolio Video” som jeg lagde da jeg var 17 år gammel. Jeg lagde filmen fordi jeg søkte lærlingplass hos Snøball Film da jeg gikk andre året på Medie og Kommunikasjon på Elvebakken. Den oppsummerer ganske godt hvordan det hele startet. To ting jeg syntes er gøy å se når jeg ser denne filmen. 1. Den utrolig lyse stemmen min, jeg er jo bare et lite barn her! 2. Hvor mye som faktisk har skjedd siden 2010, hvor mye jeg har utviklet meg. Uten at det skal høres veldig rart ut å si om seg selv; så syntes jeg det er søtt å se at jeg hadde så stor passion allerede i en så ung alder, du ser jeg er sulten på å jobbe med film og få mer erfaringer! (husk å skru opp volumet når du ser filmen).

Jeg tenker å blogge mer om hva som skjedde videre. Om da jeg jobbet som lærling hos Snøball Film og hvordan det har vært å jobbe som freelance fra jeg var 19 år og fram til i dag. Så følg med videre på bloggen <3

 

Storm Pedersen fashionfilm

I 2014 var jeg med på settet og klippet en motefilm for stylisten Storm Pedersen. Han lagde klærne selv, håret, stylingen- ALT! Elsker virkelig denne snutten her, utrolig vakre bilder som er filmet av motefotograf Baard Lunde- gud så dyktig den fyren er!

Hva syntes du? Her er noen bilder jeg tok under innspillingen:

Storm Pedersen Joakim Kleven
 

Madcon x Senkveld

Tidligere i år var jeg med Madcon gutta og Ray Dalton på Senkveld der de fremførte mega-hitten “Don’t Worry”. Viste du at låta har blitt streamet nesten 100 millioner ganger på Spotify? Og selve musikkvideoen som jeg lagde behind the scenes film for har over 60 millioner visninger på youtube? Helt sjukt å tenke på hvor mye Tshawe og Yosef får til!

Joakim Kleven Madcon Senkveld

Alle som var med i musikkvideoen var samla på Senkveld scenen. Det har aldri vært så mange i studio på Senkveld noengang! Sjekk hvordan det hele var sett igjennom “mine øyne”:

 

Hvorfor feirer vi jul?

Julaften er over for i år. Ribba er spist og pakkene er åpnet. Tradisjonene er holdt og familiene er samlet. Jul er koselig, det har vi sett overalt i dag. På facebook, instagram og snapchat. Alt er dokumentert, som vanlig.

Joakim Kleven

“Hvorfor feirer vi jul” er det første forslaget som kommer opp når du søker opp ordet hvorfor på Google. Vet du egentlig grunnen til at vi feirer jul? Det håper jeg, men jeg skriver det her likevel. “Julaften er en kristen høytid, som vi ferier for å minnes Jesus sin fødsel.”

Vi… Betyr det alle? Er alle vi kristne? Jeg er døpt og konfirmert i kirken. Men er jeg kristen?

Joakim Kleven

Jeg er nok ikke det. Det jeg tror på er at det er noe mer mellom himmel og jord. Hva det er, det er ikke meningen at vi skal vite før vi dør. Det er det nærmeste jeg kommer å tro på noe. Så hvorfor feirer jeg jul da? Siden jeg ikke er kristen. Hvorfor sitter jeg i kirka hver jul og hører om Jesu fødsel, jomfru Maria og Gud, han som skapte jorda på syv dager? Fordi jeg sitter der og tenker, jeg tenker på alt jeg er takknemlig over. Jeg hører egentlig ikke så mye på hva presten sier, men jeg syntes stemningen og musikken er fin. Jeg feirer jul med familien min som jeg er så glad i og som jeg er så takknemlig for å ha.

Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men er det en tradisjon USA har som jeg faktisk liker så er det Thanksgiving. For er det ikke nettopp det julen handler om for deg? Å ta vare på de fine tradisjonene, spise den gode ribba, være med familien din, pakke opp de fine gavene og legge ut det fine bildet på Facebook? Har du oppi alt dette tenkt noe på Jesus? Jeg forventer ikke at du skal ha gjort det og dette er ikke noe innlegg for å rakke ned på kristne. Jeg bare lurer. For det jeg tror og håper julen blir mer og mer av er at det ikke blir en “kristen greie”, men en dag der alle, uansett religion, legning eller hudfarge er full av kjærlighet og takknemlighet over de man er glad i og det livet man har fått.

Joakim Kleven

Jeg er takknemlig for at jeg har tak over hodet, en varm seng å sove i og mat på bordet. Jeg er takknemlig over de menneskene jeg har i livet som gir meg så mye glede. Jeg er takknemlig for at jeg har muligheten til å oppnå drømmene mine.

Jeg er takknemlig over livet. Klisje, men det er sant. Håper du har hatt en fin julaften!

God jul ALLE sammen <3

 

Sophie Elise 16 år, hvor mye er egentlig forandret?

Hele Norges Sophie Elise. Du ser henne overalt, alle snakker om henne og alle vil ha en bit av henne. Hun er elsket og hatet. Hun får alt fra ris til ros, frierier til drapstrusler. De fleste av oss tror vi vet alt om henne, men gjør vi egentlig det? Vi har alle dannet oss en mening om jenta på 159 som i en alder av 16 år startet å blogge fra jenterommet sitt i Harstad. Et menneske som ble til tusen overskrifter.

Så, hva var det jeg syntes om denne jenta? Hun var rar. Like rar som meg. Første gang vi møttes var hjemme hos Anette-Marie, høsten 2014. Hun satt for seg selv i sofaen (og blogget selvfølgelig). Da jeg så henne tenkte jeg “Shit, det der er jo Sophie Elise.” Jeg husker faktisk jeg ble litt klein da. Hva skal jeg si til henne liksom? Jeg hadde jo sett henne på Bloggerne dagen før, det er sikkert morsomt å nevne?… Det var det ikke. Jeg hørtes jo ut som en klein fan der jeg satt, hun virket sjenert og nesten litt overlegen. I ettertid har Sophie sagt at hun trodde jeg var emo første gang hun møtte meg. HÆ? Jeg emo? Homofile Joakim trodde hun var emo? Javel. Godt eksempel på at ikke alltid første inntrykket stemmer.

Joakim Kleven Sophie Elise

Vi møttes heldigvis noen dager etter på release-festen til Alexandra Joner for hennes musikkvideo “Tap Dance”. Jeg hadde nemlig klippet videoen og Sophie var der, nettopp fordi hun er Sophie. Vi fikk mye bedre kjemi den gangen, vi var en gjeng som dro videre ut på byen og vi ble temmelig beruset hele gjengen. “Emo Joakim” og “Sjenerte Sophie” twerket over hele dansegulvet. Den kvelden ble vi enige om å ta en photoshoot sammen. Det må vi jo få til!

Første photoshoot med Sophie, ble til den andre, så den tredje, så den tiende. Vi klikket kjempebra sammen. Denne jenta er jo dritmorsom!! Vi klarer å være produktive når vi først jobber sammen, men som regel skravler vi i flere timer før vi ender opp med å gjøre noe som helst. Og hva snakker vi om? Absolutt alt! Som alle gode venner gjør.

Joakim Kleven sophie Elise

Jeg vet ikke hvor mange sushi dater vi har hatt sammen eller hvor mange vinflasker vi har delt. Det er ihvertfall mange. Det føles ut som vi er et gammelt ektepar allerede, hvertfall når jeg tenker på hvor mye tid vi har tilbrakt sammen – også på Ikea! Vi er vel blant de få som faktisk har det gøy på Ikea? Vi har dratt på tur sammen til Stockholm og vi har drukket enda mer vin ute på byen både her og der. Og tenk på hvor mange innspillinger jeg har vært med deg på, kommer aldri til å glemme da jeg var med deg på Tusvik og Tønne show.

Den siste tiden har vi brukt tid på å lage youtube kanalen vår “Sophie & Joakim”. Som i de to første videobloggene kan dere se at vi har det gøy. Det er som oftest morsomme videoer vi lager for youtube kanalen vår, men det er noen ganger vi vil snakke om temaer som er litt mer følsomme. I dag ser vi på en av Sophie Elises aller første videoblogger, fra hun var 16 år og sitter alene på jenterommet sitt i Harstad. Hvor mye har hun egentlig forandret seg?

Så, hva syntes jeg egentlig om denne jenta? Hun er et godt menneske. Hun er utrolig varm og vil ingen vondt. Hun er tøff. Hun er ikke redd for å si meningene sine og skriver tekster som får folk til å tenke. Hun er ekte. Hun er seg selv hundre prosent. Hun er en god venn. Hun har blitt en av mine nærmeste og stiller alltid opp for meg uansett hva det skulle være.

Jeg var egentlig ikke forberedt på hvor sterkt jeg syntes det var å se og høre en av Sophies første videoblogger. Hun viser seg både sårbar, usikker og ærlig – men også veldig reflektert. Hvis du ikke har sett dette før, men bare har fulgt henne i media i det siste – så synes jeg absolutt du bør se dette.

Er så takknemlig for at jeg har denne jenta i livet mitt, jeg er så utrolig glad i deg Sophie!

 

Ikke et eneste smil

Som tidligere nevnt på bloggen har jeg sagt at selv hvor fattige mange av familiene vi møtte var i Kambodsja, så smilte alltid barna. De var så imøtekommende og de ble kjempeglad hver gang jeg tok frem kamera. Jeg har mange fine bilder jeg gleder meg til å dele med dere.

Joakim Kleven Sweatshop Hacienda Film Framtiden i Våre Hender

Men i dag tenkte jeg å dele en bildeserie jeg tok mens vi filmet innklippsbilder til sesong 2 av Sweatshop. Noen bilder som viser noe helt annet. Vi gikk innover en gate som var tydelig preget av enda mer fattigdom enn det vi hadde sett tidligere på turen. Jo nærmere vi kom, jo mer luktet det råttent og dritt.

Det var midt på dagen, det var søppel overalt, jeg så en hund med kun tre bein som haltet forbi meg og i det andre øyeblikket kom det en veldig full mann som begynte å kjeftet på oss. Dette stedet var ikke noe hyggelig.

Joakim Kleven Sweatshop Hacienda Film Framtiden i Våre Hender

Jeg tar uansett frem kamera mitt, det er fælt å si det, men det er så fattig her at det på en fucka måte blir pent? Det er aldri noe man ser her hjemme i Norge, dette viser rett og slett veldig synlig fattigdom.

Jeg liker bildene jeg tok, de er fine. Men legger du merke til en ting? Ingen av barna smiler. Jeg husker nesten hvor ubehagelig det var å ta bildene. De var helt tomme i blikket sitt. De bare sto der. De kan umulig være lykkelig. “Husene” ser ut som de skal falle sammen hvert øyeblikk, folk hoster og alle så egentlig veldig syke ut. Og der står jeg, midt oppi det, som vet at om ti minutter er vi endelig ferdig med å filme her og kan dra hjem på hotellet og ta en ordentlig dusj. Hitt skal jeg aldri igjen!

Joakim Kleven Sweatshop Hacienda Film Framtiden i Våre Hender

Jeg føler vel i det siste at jeg er ganske preget av innspillingen av Sweatshop. Jeg sitter hjemme og klipper i råmaterialet, jeg satt oppe til klokken seks i morges og klippet. Jeg satt i natt og gråt fordi jeg endelig forstår hva de sier ordrett etter å ha fått klippene oversatt. Hvorfor er det sånn at vi her hjemme er så rike, mens de er så fattige? Tenk hvis det var omvendt? Hva hvis det var “oss”? Jeg gleder meg til å vise dere sesong 2, det er utrolig mye arbeid igjen, men jeg er sikker på at serien kommer til å treffe dere like hardt som det traff oss i Kambodsja. Verden er urettferdig den.